Post by sharkbait on Feb 10, 2006 10:59:42 GMT 1
Ikke en egen anmeldelse, men en samling kommentarer til gbangs anmeldelse av Isao Yukisadas Go:
Jeg kan ikke gå med på at de første åtti minuttene er en ordinær og intetsigende ungdomsfilm. Ei heller at det først og fremst er en ungdomsfilm, dernest en film med større, sosiale hensikter. Sugihara åpner filmen med å fortelle at "This is my love story," men allerede fra første bilde av introduseres den kulturelle konflikten. Deretter tydeliggjøres og bygges det ytterligere videre på denne konflikten til den når et bristepunkt. Dette bristepunktet utgjør overgangen til 2. akt i det som er en tydelig, tradisjonell 3-akters manusstruktur (1: set-up, 2: conflict, 3: resolution).
Jeg er overrasket over at du opplevde 1. akten som ordinær og intetsigende, for den har vitterlig all den energi, humor og medrivende fortellerglede som Danny Boyles Trainspotting har, kombinert med et estetisk uttrykk som langt på vei også er inspirert av stilen til regissør Isao Yukisadas mentor, Shunji Iwai. Filmen stormer energisk avgårde allerede fra starten av og lemper på med mengder av virkelig god humor (Sugiharas foreldre er jo for eksempel fantastisk morsomme - både velskrevne og minst like velspilte!). Det sløses heller aldri bort tid på unødvendig tøys - alt er der for å utbrodere kulturkonflikten og/eller karakterene.
Dette er en ungdomsfilm, men det er hverdagsrasismen mot andregenerasjonskoreanerne i Japan som utgjør den røde tråden, og selv om det konstrueres en ordinær "young love"-historie rundt den, blir det ikke på bekostning av poenget. Go er ikke den første zainichi-filmen i Japan, men det er den første som tar opp problematikken i så kommersielle former. Det er den første filmen som virkelig har gjort et forsøk på å åpne øynene til et større japansk publikum, og ikke bare en håndfull sortkledde cineaster. Utgangspunktet for filmen var romanen med samme navn av Kazuki Kaneshiro, som selv er zainichi, og filmatiseringen kanaliserer en ektefølt frustrasjon og et sinne som jeg bare kan anta at er i romanen også - men uten at det degraderer til ensidig harme. Det er også verdt å poengtere at Go unngår fellen den så lett kunne ha gått i - Sugihara blir aldri gjort til et offer. Dette er ikke en rettskaffen "minoritets-underdog"-historie hvor den ene må stå standhaftig imot den undertrykkende majoriteten. Go handler om identitet, ikke minoritet versus majoritet - tydelig poengtert av Sugiharas rasende monolog i skolegården på slutten av filmen.
Når alt det er sagt må jeg også legge til en liten kommentar angående skildringen av kjærlighetshistorien. Sett med vestlige øyne skiller den seg kanskje ikke SÅ mye ut, men i japansk sammenheng er den, om ikke enestående, så i alle fall uvanlig. De intime scenene mellom Sugihara og Sakurai har en varme og nærhet du vanligvis ikke ser i japansk film. Yousuke Kobuzuka og Kou Shibasaki har en kjemi sammen som er til å ta og føle på, og som i alle fall jeg satte pris på - og den var med på å gi filmens 2. akt desto mer tyngde. Go er vel forøvrig Shibasakis søteste og mest atypiske rolle. Normalt spiller hun isprinsesser og/eller tomboys. Her på berget er hun nok mest kjent som psykopatiske Mitsuko i Battle Royale (Sugiharas skolekompis, Tawake, spilles forresten av Taro Yamamoto, som også hadde en sentral rolle i Battle Royale).
Den skøyeraktige humoren i Go er også sentral i kortfilmen Justice i antologien Jam Films, forøvrig, men etter det har Yukisadas videre filmer vært av stort sett mer dramatisk art (den lavmælt utmerkede A Day on the Planet og den nesten koreanskmelodramatiske Crying Out Love, in the Center of the World - de øvrige filmene hans har jeg ikke sett).
Jeg kan ikke gå med på at de første åtti minuttene er en ordinær og intetsigende ungdomsfilm. Ei heller at det først og fremst er en ungdomsfilm, dernest en film med større, sosiale hensikter. Sugihara åpner filmen med å fortelle at "This is my love story," men allerede fra første bilde av introduseres den kulturelle konflikten. Deretter tydeliggjøres og bygges det ytterligere videre på denne konflikten til den når et bristepunkt. Dette bristepunktet utgjør overgangen til 2. akt i det som er en tydelig, tradisjonell 3-akters manusstruktur (1: set-up, 2: conflict, 3: resolution).
Jeg er overrasket over at du opplevde 1. akten som ordinær og intetsigende, for den har vitterlig all den energi, humor og medrivende fortellerglede som Danny Boyles Trainspotting har, kombinert med et estetisk uttrykk som langt på vei også er inspirert av stilen til regissør Isao Yukisadas mentor, Shunji Iwai. Filmen stormer energisk avgårde allerede fra starten av og lemper på med mengder av virkelig god humor (Sugiharas foreldre er jo for eksempel fantastisk morsomme - både velskrevne og minst like velspilte!). Det sløses heller aldri bort tid på unødvendig tøys - alt er der for å utbrodere kulturkonflikten og/eller karakterene.
Dette er en ungdomsfilm, men det er hverdagsrasismen mot andregenerasjonskoreanerne i Japan som utgjør den røde tråden, og selv om det konstrueres en ordinær "young love"-historie rundt den, blir det ikke på bekostning av poenget. Go er ikke den første zainichi-filmen i Japan, men det er den første som tar opp problematikken i så kommersielle former. Det er den første filmen som virkelig har gjort et forsøk på å åpne øynene til et større japansk publikum, og ikke bare en håndfull sortkledde cineaster. Utgangspunktet for filmen var romanen med samme navn av Kazuki Kaneshiro, som selv er zainichi, og filmatiseringen kanaliserer en ektefølt frustrasjon og et sinne som jeg bare kan anta at er i romanen også - men uten at det degraderer til ensidig harme. Det er også verdt å poengtere at Go unngår fellen den så lett kunne ha gått i - Sugihara blir aldri gjort til et offer. Dette er ikke en rettskaffen "minoritets-underdog"-historie hvor den ene må stå standhaftig imot den undertrykkende majoriteten. Go handler om identitet, ikke minoritet versus majoritet - tydelig poengtert av Sugiharas rasende monolog i skolegården på slutten av filmen.
Når alt det er sagt må jeg også legge til en liten kommentar angående skildringen av kjærlighetshistorien. Sett med vestlige øyne skiller den seg kanskje ikke SÅ mye ut, men i japansk sammenheng er den, om ikke enestående, så i alle fall uvanlig. De intime scenene mellom Sugihara og Sakurai har en varme og nærhet du vanligvis ikke ser i japansk film. Yousuke Kobuzuka og Kou Shibasaki har en kjemi sammen som er til å ta og føle på, og som i alle fall jeg satte pris på - og den var med på å gi filmens 2. akt desto mer tyngde. Go er vel forøvrig Shibasakis søteste og mest atypiske rolle. Normalt spiller hun isprinsesser og/eller tomboys. Her på berget er hun nok mest kjent som psykopatiske Mitsuko i Battle Royale (Sugiharas skolekompis, Tawake, spilles forresten av Taro Yamamoto, som også hadde en sentral rolle i Battle Royale).
Den skøyeraktige humoren i Go er også sentral i kortfilmen Justice i antologien Jam Films, forøvrig, men etter det har Yukisadas videre filmer vært av stort sett mer dramatisk art (den lavmælt utmerkede A Day on the Planet og den nesten koreanskmelodramatiske Crying Out Love, in the Center of the World - de øvrige filmene hans har jeg ikke sett).