Rundbordsanmeldelser - Runde 2: "Court of Law"

[TMwtP]

Jeg er litt usikker på om runde 1 er ferdig, men ut fra den tråden som nylig ble startet på d7u.org, kan det tyde på at det i det minste kan være ønske om et parallelt rundbord.
Vi forsøker oss derfor på rettssaldrama. Dette trenger IKKE å være kjedelig gbang har allerede meldt sin interesse for 12 Angry Men, Fred Ut ønsker å si noe om Boondocks-episoden om R.Kelly-rettssaken og jeg selv kan f. eks. ta Jagged Edge. Som jeg ikke har sett på 15 år men snart får i posten.
Her er det jo svært mange kandidater å velge mellom: Hvem melder seg på med The Trial (Orson Welles) som var grunnen til at dette startet?? Andre klassikere kan være To Kill a Mockingbird eller Anatomy of a Murder. Eller JFK!! Det er rettssaken sin det. For all del, anmeld nå gjerne en Grishamadaptering: The Firm, Runaway Jury. Min kule fetter Vinny da? Med historiens beste vitnemål fra Marisa Tomei? Hva som helst altså.

[gbang]

Da er vi i gang! Forrige runde gikk litt i stå på grunn av manglende interesse, feil tema, dårlig tid eller andre uhell, men denne gangen starter vi på fra scratch! OK? jeg tar gjerne 12 Angry Men som jeg skulle sett snart uansett og den vil jo hjelpe meg på vei på twofifty.org også! The Trial er vel egentlig ikke et rettssalsdrama eller? I hvert fall ikke boken. Kan jo hende at filmen er mer den typen da jeg ikke har sett den.

[TMwtP]

admin said:

The Trial er vel egentlig ikke et rettssalsdrama eller? I hvert fall ikke boken. Kan jo hende at filmen er mer den typen da jeg ikke har sett den.

Mulig vi må definere litt her - rettsSAK eller rettsSAL? Og - må den rettsprosessen (hva det nå enn blir) være hovedtyngden i filmen? 12 angry men foregår jo heller nesten ikke i rettssalen, bare 5 minutter innledningsvis - deretter i juryrommet. Men den er jo grei, selvsagt! Noen kommentarer på hva vi kan godkjenne og ikke?

[gbang]

Foreslår at vi har skikkelig takhøyde for å fange opp flest mulig anmeldelser jeg! Spiller ingen rolle egentlig, så lenge en rettssak opptar en ganske betydelig del av filmen.

[sharkbait]

Runde 1 er strengt tatt ikke ferdig - jeg har fremdeles Tarantula-anmeldelsen igjen å skrive. Eller, det vil si, jeg har Tarantula-anmeldelsen igjen å skrive på nytt. Jeg hadde en velkomponert og fin tekst klappet og klar - en jeg var riktig fornøyd med selv, sågar - men den ble tilintetgjort av Firefox idet feil tab ble lukket... Uhellet drepte også mye av motivasjonen min, så jeg har ikke gjort så mye for å gjenoppta prosessen enda (rent bortsett fra å skrive åpningsavsnittet på nytt). Men jeg skal prøve å få gjort det snart. Verden behøver tross alt flere Tarantula-omtaler.

Litt usikker på om jeg har lyst til å gi meg i kast med runde 2. Rettssalsdrama er i stor grad en flyplasskiosksjanger, og interesserer meg ikke så mye. Rashomon er riktignok udødelig, men det er lite å skrive om den som ikke allerede har blitt skrevet opptil flere ganger før av andre.

[gbang]

Poenget i så måte er kanskje ikke å gjenoppfinne kruttet, men skape noen nye tilhengere av gode filmer! Jeg skulle gjerne sett en Rashomon-anmeldelse fra din penn jeg! Spesielt siden det er en av mine absolutte favoritter. Dessuten er vi enige om å definere ganske vidt her så alle forslag med et lite flik av rettsal(k)sdramatikk vil bli mottatt.

Og bare skriv Tarantula-anmeldelsen når det passer. Jeg gleder meg! Vi trenger ikke lukke 1. runde selv om den andre har begynt nå.

[TMwtP]

Da får vel jeg begynne, da! Det må presiseres at jeg føler ikke at jeg kunne boltre meg i dypsindige tolkninger vedr denne filmen akkurat. Den er forholdsvis straight, og derfor en ikke altfor lang anmeldelse.

Jagged Edge (1985)


I anledning ny runde med rundbordsanmeldelser meldte jeg meg tidlig på til å skrive om denne. Denne kvalifiserer, fordi det alt vesentligste av filmens handling dreier seg om hvorvidt en mann er skyldig i drapet på sin kone eller ikke. Med påfølgende rettssak og det hele. I tillegg var det svært lenge siden jeg hadde sett filmen, et forsiktig estimat er 15 år. Jeg var derfor spent på hva den hadde å tilby meg i 2006.

Vel, vi balanserer ikke akkurat på en knivsegg av spenning her (pun intended), men filmen har absolutt sine øyeblikk. Innimellom lurer man rett og slett på "whodunnit"?
En av de eldste filmtemaene - en sosietetskvinne er myrdet og ektemannen er tiltalt. En svært pågående statsadvokat går hardt ut på vegne av påtalemyndighetene. Spenningen øker da en av hans tidligere ansatte, nå forsvarsadvokat Teddy Barnes, tar saken for forsvaret. Hun forelsker seg i tillegg i sin klient, og dette kunne fort blitt en forferdelig suppe. Imidlertid er det en streng regi fra Richard Marquands side som gjør at dette likevel holdes kontrollert i tømmene. Samt et godt manus fra Joe Eszterhas' side! Sistnevnte må nok dessverre likevel brenne evig på det spesielle stedet i helvete som er reservert dårlige manusforfattere på grunn av Showgirls. Men her var han inne i en god periode, noe også den senere Basic Instinct beviser.

Jack Forrester (Jeff Bridges) er en av de vellykkede, sjefredaktør og enearving til et stort aviskonsern som eies av hans kone. Når nevnte kone blir brutalt mishandlet og myrdet med en sagtannet kniv, syns saken allerede supergrønn for en valgkampklar og blodtørstig statsadvokat, overbevisende spilt av Peter Coyote. Teddy Barnes (Glenn Close) er innledningsvis av motsatt oppfatning og er samtidig sterkt ute etter å "ta" statsadvokaten på grunn av tidligere ondt blod. Etter hvert som Barnes blir i tvil om Forresters uskyld blir også vi det, og filmen fungerer godt på grunn av hennes stadige vekslinger mellom tro og tvil.
En fargerik sidekick leveres av Robert Loggia, noe han også ble Oscarnominert for. Filmen flyttet vel også Jeff Bridges et hakk opp på Hollywoods himmel.
Alt i alt er dette en thriller noe over gjennomsnittet som ikke er spesielt preget av tidens tann. Et greit gjensyn.

Link også til anmeldelsen her.

[fredut]

The Boondocks - sesong 1, episode 2: The trial of R. Kelly

(OBS! Har tenkt å spoile denne episoden ganske kraftig, det finnes tross alt et dusin til av dem.)

The Boondocks er en satirisk stripeserie (fast i Aftenposten sist jeg sjekket) Som forteller om brødrene Huey (11 år gammel, surpomp og forkjemper for svartes rettigheter som drømmer om å skape panikk blant de hvite ved å fortelle dem om at Styresmaktene juger) og Riley (Hueys lillebror, forholdsvis dum, ilter, sengevætende wannabe "Gangsta" som tror alle jenter er "hoes" fordi det er vanlig at gutten betaler hvis man går ut sammen), som til sin fortvilelse blir plassert hos bestefaren sin i den veldig hvite forstaden Woodcrest. TV-serien skiller seg fra tegneserien ved at den er mer filosofisk anlagt, og hovedpersonene (særlig Riley) er mer sympatiske. Det er alt du trenger å vite.

Guttenes nabo, Tom (som også er svart, men som i følge Huey ikke har skjønt det selv) er tilfeldigvis D.A. og er anklageren i Rettsaken mot R'nBsangeren R.Kelly, som er tiltalt for å ha tisset på en fjorten år gammel jente (Kelly har gått noen runder i rettssystemet for dette i virkeligheten også). Riley skjønner ikke at dette kan være straffbart:

Tom: Riley, she was a little girl.
Riley: Oh, I saw that girl. She wasn't little. I'm little. Gary Coleman's little. Mini-Me is little. And to the best of my knowledge, we all managed to avoid gettin' peed on so far!
Tom: But what about the victim!
Riley: Oh yes! The victim. At what point does personal resposibility become a factor in this equation? I see piss comin' I run. She saw piss comin' she stayed. And why should I miss out on the next R. Kelly album JUST fo' that?
(walks away)
Huey: Man, you just beat by an eight-year old.
Riley: And if R. Kelly goes to jail, I'll piss on your cat!

Det hele utvikler seg til en parodi på diverse rettssaker, og det lekes også litt med konvensjonene i rettssakfilm. Det er ingen forsøk på realisme i hvordan selve saken fungerer (Huey sitter sammen med Tom på aktors plass, det hele er unnagjort på en dag), men utfallet er skremmende likt det vi har sett i flere rettssaker med kjendiser.

Det er lett å kjenne igjen Michael Jackson-saken i R. Kellys ankomst til domstolen. Og det er fansen hans (frontallobotomerte Jerry Springer-kandidater), som dominerer publikummet i og utenfor rettssalen. Bevisene er ekstremt overbevisende (Kelly sørget for å lese opp personnummeret sitt på teipen!), men advokaten (som har lånt stemmen til selveste Batman, Adam West!) kjører samme forsvar som Eddie Cochran brukte i OJ-saken; det hele er intet annet enn rasisme satt i system! Kelly pisset kanskje på jenta, men Amerika pisset på Kelly, og vil pisse på juryen også om de ikke frikjenner ham!

Det hjelper ikke at jenta som ble "vannet" bekrefter Rileys teori; hun kunne jo bare ha flyttet seg, men herregud, det er ikke hver dag man kan bli tisset på av en superstjerne" (I've been peed on by guys who don't even have record-deals... )"

Til slutt er det vår helt Huey som må sette skapet på plass som vanlig:

"What the hell is wrong with you people? Every famous nigga that gets arrested is not Nelson Mandela! Yes, the government conspires to put a lot of innocent black men in jail on fallacious charges, but R. Kelly is NOT one of those men! We all KNOW the nigga can sing, but what happened to standards?! What happened to bare minimums?! You a fan of R. Kelly? You wanna HELP R. Kelly? Then get some COUNSELLING for R. Kelly! Introduce him to some older women! Hide his camcorder! But don't pretend like the man is a hero! (walks off) (returns) And stop the damn dancing! Act like you got some goddamn sense, people! Damn! Through playin' round here.

Selvfølgelig vinner ikke logikken, rettferdigheten eller fornuften denne gangen heller. Slik er Boondocks, ta det som det er. Jeg kommer i hvert fall til å hikste høylydt hver gang jeg hører "I believe I can fly..."

22 veldig morsomme minutter. Boondocks anbefales alle som har sjanse til å få sett det på et vis.


www.theboondockstv.com/

[TMwtP]

Stilig, Fred ! Da var det faktisk to anmeldelser ute!

[gbang]

12 Angry Men
Regi: Sidney Lumet, 1957

"If there's a reasonable doubt in your minds as to the guilt of the accused, a reasonable doubt, then you must bring me a verdict of not guilty. If however, there is no reasonable doubt, then you must in good conscience find the accused guilty. However you decide, your verdict must be unanimous. In the event that you find the accused guilty, the bench will not entertain a recommendation for mercy. The death sentence is mandatory in this case. You are faced with a grave responsibility. Thank you, gentlemen."



12 Angry Men er en stor film! Så stor at jeg nesten nøler litt med å skrive noe om den. Likevel må jeg det.

Historien her er fryktelig enkel, men også veldig effektiv. I det hele er dette en effektiv film, da all handling foregår i et rom (med unntak av åpnings- og sluttscenen). En ung gutt er på tiltalebenken for å ha knivstukket sin far til døde. En jury bestående av 12 menn trekker seg tilbake for å avsi en dom. 11 er overbevist om guttens skyld, mens den hvitkledde Henry Fonda er tvilende. Tvilen skal komme den tiltalte til gode og sakte men sikkert overtaler det rettferdige jurymedlemmet de andre.



Dette er premisset for en film som er intens, spennende og interessant. De 12 jurymedlemmene presenterer seg for hverandre samtidig som de blir presentert for oss. De er alle 12 likeverdige i det samme rommet, uavhengig av deres egen status i samfunnet. Det gjør hele stemningen relativt spesiell, samtidig som forskjellene på mennene blir veldig tydelig. Her er den stille bebrillete bankfunksjonæren, den tøffe og oppfarende salgsmannen som nesten er spyttet ut av Death of a Salesman, den rasjonelle børsmekleren, en yngre mann fra slummen, den prinsippfaste maleren, en sportsfanatisk og overflatisk selger, arkitekten som tviler, en observant pensjonist, fordomsfull utleier, innvandrer og urmaker, en ubesluttsom reklamemann og den ordentlige juryformannen.



Mens diskusjonen mellom de 12 begynner i en jovial, om noe overflatisk, tone så blir det snart klart at denne saken kanskje ikke er så opplagt som ved første øyekast. Guttens advokat virker å ha gjort en slett jobb, og siden det står om et liv viser det seg fort hvem i juryen som tar dette alvorlig. Noen vil raskt hjem til middag eller rekke dagens baseballkamp. Etter hvert som arkitekten plukker fra hverandre en del av de "soleklare" bevisene ved hjelp av ren logikk, vender fler og fler over på hans side. Til slutt viser det seg at de som i begynnelsen av saken lente seg på det de mente var rene "fakta" blir mer og mer emosjonelle og fordomsfulle i sine argumentasjoner. Da det står seks mot seks begynner det å regne utenfor, som for å understreke at det er nå den virkelige kampen begynner. Saken finner sted på årets varmeste dag, og det ser virkelig ubehagelig ut å sitte i det innestengte rommet den tiden avgjørelsen tar. Selv om regnet letter på varmen blir stemningen ikke noe mindre trykkende. 12 Angry Men hviler og faller på et uttrykk: "reasonable doubt" eller "rimelig tvil", og filmen viser at, selv om mange er stolte av demokratiets juridiske sikkerhet, så faller ofte rettssaker mer på en anelse om hva som kan ha skjedd enn på en "rimelig tvil".



Det kan være verdt å merke seg at kameralinse og utsnitt endrer seg gjennom filmen. Det begynner med lyse, ganske oversiktelige, over øyehøyde, utsnitt av hele rommet og gir en slags følelse av avstanden mellom jurymedlemmene. Etterhvert som stemningen, diskusjonen og saken intensiveres byttes det til telefotolinser, og utsnittet senkes slik at man ser opp på menneskene i rommet. Vi kommer nærmere dem, de hverandre og de virker samtidig mer truende i forhold til hverandre. Lyset i rommet senkes også etterhvert som det blir kveld, og en kalustrofobisk, nesten kvelende stemning skapes. Slik brukes en uhyre effektiv og billig løsning for å formidle følelsen jurymedlemmene har.

For å være litt kritisk en liten stund så er det et par ting å reagere på. Litt for mye av denne filmen er konstruert og ligger et stykke på siden av virkeligheten. For det første ville aldri, selv i 1957, en jury kun bestå av mer eller mindre jevngamle hvite menn. Disse kommer fra ulike sosiale lag, som filmen er flink til å formidle, men likevel er ikke dette realistisk så vidt jeg har skjønt. Både fargede og kvinner ville vært inkludert i juryen. Dette er forsåvidt tilgivelig fordi noe av filmens poeng er å vise Amerikas holdninger til rase, rettferdighet, rettssystem og ideologi. For det andre ville jurymedlemmene aldri fått lov til å forsøke å påvirke hverandre på den måten som gjøres her. De presser hverandre, tyr ved et tilfelle nesten til vold og benytter seg av utspekulerte midler og praktiske løsninger for å bevise poenger. Fondas karakter har til og med gått opp den siktedes nabolag og handlet en kniv lik den tiltaltes. Alt dette er ting man kan reagere på, men tross alt er det lite å utsette på filmen. Skuespillerene er strålende og gir sine stereotype karakterer dybde. Den tiltalte og hele rettssaken er en glimrende måte å fokusere på hva som oppfattes som beviser, i motsetning til hva som bare virker sannsynlig. I tillegg blir det sagt i løpet av filmen at "fordommer tilslører alltid sannheten" og det tror jeg er regissør Lumets store poeng her.

Til tross for noen billige poenger og at saken som behandles virker å være konstruert for å kunne brytes enkelt ned igjen så er 12 Angry Men en stor film. Gode rolleprestasjoner og en intens stemning gjør denne filmen til en klassiker, uten rimelig tvil!

Anmeldelsen kan også leses her.