Post by sharkbait on Oct 23, 2005 22:09:59 GMT 1
RPG-porno! Ren og skjær RPG-porno - det er det den nye Square-filmen Final Fantasy VII: Advent Children er. Final Fantasy: The Spirits Within fikk temmelig hard (og tildels urettmessig) medfart da den kom på kino for et par år siden. Hovmodige kritikere proklamerte triumferende at filmen kom til å dundre i bakken som en skadeskutt hval, og ta hele Square med seg i fallet. Vel, filmen trynte, men Square lever i beste velgående, og med Final Fantasy VII: Advent Children kjører de to fingre opp i hekken på alle breiale naysayers og leverer et praktstykke av en film, ene og alene rettet mot FANSEN. Faen, så kult!
Konsollrollespillserien Final Fantasy har eksistert i årevis, og har etter en mengde plattformer og år nådd et tosifret antall inkarnasjoner. Final Fantasy VII var det første spillet i serien som ikke var for et Nintendo-konsoll; valget av plattform falt istedet på Sonys nye Playstation-konsoll, og brøt i tillegg med nok en tradisjon, ved å ta skrittet over fra 2D til 3D. Men alt dette er sekundært. Det viktigste er universet, historien og karakterene, og FF7 traff blink på alle punkter og ble en mektig hit - ikke minst på grunn av en plottvist som traff millioner av spillfans som en knyttneve i mellomgulvet. FF7 står, med andre ord, igjen som et spesielt minneverdig øyeblikk i seriens mangeårige historie. Og med Advent Children-filmen har Square valgt å gi en gavepakke til alle som lot seg bevege av historien om Cloud, Aerith, Tifa og de andre, og gitt totalt faen i alle andre publikummere. Har du ikke spilt Final Fantasy VII fra begynnelse til slutt er du IKKE invitert til festen.
Filmen plukker opp tråden to år etter begivenhetene i spillet. Folk strever fremdeles med å plukke opp restene av sine gamle liv og få orden på verden igjen, men det er ikke lett. Spesielt ikke siden en ny sykdom har begynt å spre seg blant befolkningen. Samtidig dukker disipler av Mother/Jenova opp, på jakt etter hennes levninger, med mål for øye å ødelegge verden og bygge den opp på nytt. Cloud, Tifa og alle de andre gamle kjenningene fra FF7 stepper inn, etter påtrykk fra restene av Shin-Ra, og forsøker å hindre den totale, globale ødeleggelse. Det er duket for kamp på spektakulært nivå...
Plotet i Advent Children er løvtynne saker, og tilføyer heller lite til FF7-mytologien. Fortellerteknikken er heller ikke alltid like stødig, og det sløses innimellom bort endel tid på pretensiøst kunstferdige sekvenser en gjerne kunne spart seg for. Men hver gang en er i ferd med å ruge frem et lite egg av misnøye, smeller filmen til igjen med en av sine mange actionsekvenser, og alt er glemt, for himmel og hav som de rocker! Filmens første actionsekvens starter på et nivå rundt 7 eller 8, og så kjøres volumet gradvis oppover utover i filmen, inntil nåla dundrer opp på 11 og forbi. Actionsekvensene blir etterhvert så vanvittig overdrevne at de går langt forbi det latterlige og når et helt nytt nivå av kulhet. Folk hopper, flyr, denger, slår og fekter noe helt utrolig, enorme bygninger raser i bakken og kampene når nesten atmosfæriske høyder. Og for hvert nye, stadig mer overdrevne nivå siger underkjeven nærmere og nærmere bakken, før en igjen summer seg og bare blir sittende og glise.
Dette er EGENTLIG ikke en god film, men det er fett som faen likevel, og jeg har en snikende mistanke om at det er sånne følelser Firefly-fansen bærer på overfor Serenity-filmen. Av og til er produksjoner ene og alene for fansen noe av det kuleste som finnes. Dette er en av de gangene. ;D
Konsollrollespillserien Final Fantasy har eksistert i årevis, og har etter en mengde plattformer og år nådd et tosifret antall inkarnasjoner. Final Fantasy VII var det første spillet i serien som ikke var for et Nintendo-konsoll; valget av plattform falt istedet på Sonys nye Playstation-konsoll, og brøt i tillegg med nok en tradisjon, ved å ta skrittet over fra 2D til 3D. Men alt dette er sekundært. Det viktigste er universet, historien og karakterene, og FF7 traff blink på alle punkter og ble en mektig hit - ikke minst på grunn av en plottvist som traff millioner av spillfans som en knyttneve i mellomgulvet. FF7 står, med andre ord, igjen som et spesielt minneverdig øyeblikk i seriens mangeårige historie. Og med Advent Children-filmen har Square valgt å gi en gavepakke til alle som lot seg bevege av historien om Cloud, Aerith, Tifa og de andre, og gitt totalt faen i alle andre publikummere. Har du ikke spilt Final Fantasy VII fra begynnelse til slutt er du IKKE invitert til festen.
Filmen plukker opp tråden to år etter begivenhetene i spillet. Folk strever fremdeles med å plukke opp restene av sine gamle liv og få orden på verden igjen, men det er ikke lett. Spesielt ikke siden en ny sykdom har begynt å spre seg blant befolkningen. Samtidig dukker disipler av Mother/Jenova opp, på jakt etter hennes levninger, med mål for øye å ødelegge verden og bygge den opp på nytt. Cloud, Tifa og alle de andre gamle kjenningene fra FF7 stepper inn, etter påtrykk fra restene av Shin-Ra, og forsøker å hindre den totale, globale ødeleggelse. Det er duket for kamp på spektakulært nivå...
Plotet i Advent Children er løvtynne saker, og tilføyer heller lite til FF7-mytologien. Fortellerteknikken er heller ikke alltid like stødig, og det sløses innimellom bort endel tid på pretensiøst kunstferdige sekvenser en gjerne kunne spart seg for. Men hver gang en er i ferd med å ruge frem et lite egg av misnøye, smeller filmen til igjen med en av sine mange actionsekvenser, og alt er glemt, for himmel og hav som de rocker! Filmens første actionsekvens starter på et nivå rundt 7 eller 8, og så kjøres volumet gradvis oppover utover i filmen, inntil nåla dundrer opp på 11 og forbi. Actionsekvensene blir etterhvert så vanvittig overdrevne at de går langt forbi det latterlige og når et helt nytt nivå av kulhet. Folk hopper, flyr, denger, slår og fekter noe helt utrolig, enorme bygninger raser i bakken og kampene når nesten atmosfæriske høyder. Og for hvert nye, stadig mer overdrevne nivå siger underkjeven nærmere og nærmere bakken, før en igjen summer seg og bare blir sittende og glise.
Dette er EGENTLIG ikke en god film, men det er fett som faen likevel, og jeg har en snikende mistanke om at det er sånne følelser Firefly-fansen bærer på overfor Serenity-filmen. Av og til er produksjoner ene og alene for fansen noe av det kuleste som finnes. Dette er en av de gangene. ;D