Post by sharkbait on Nov 9, 2005 22:07:07 GMT 1
Dæven røske! Engelske Optimum Releasing overrasker og gleder et gammelt animasjonshjerte med et uventet dvd-slipp. På Optimum Asia-labelen sin har de nemlig gått hen og gitt ut The Little Norse Prince, som for animekjennere er bedre kjent som The Adventures of Horus, Prince of the Sun. Dette er intet ringere enn regissør Isao Takahatas aller første helaftens tegnefilm, og selv om den var en økonomisk flopp (den tok 3 år å lage, men gikk kun på kino i 10 dager), ble den likevel en mektig og banebrytende bauta innen anime. Dette er filmen som snudde opp-ned på hva animemediet kunne gjøre. Før Horus var anime ren barneunderholdning. Takahatas film viste at mediet også godt kunne brukes til mer dyptloddende saker, og banet vei for alle de store og vektige animetitlene vi i dag anser som klassikere og sentrale verk.
Historien er et klassisk helteepos, og finner sted i et nordisk land i jernalderen. Hovedpersonen er den ungen mannen Horus, som ved en tilfeldighet blir eieren av det mytiske Solsverdet, og legger ut på leting etter sitt opprinnelige fødested etter at faren dør. Han finner ikke fødestedet, men snubler istedet over en liten landsby som står i fare for å bli utslettet av den onde isdemonen Grundewald, som Horus etterhvert tar opp kampen mot. En skjønn pike kommer selvfølgelig også på banen, her i form av den mystiske Hilda, som bærer på en mørk hemmelighet.
Dette er ikke en film en ser for historiens skyld, for den er ganske enkel og byr på få overraskelser. Horus er derimot utrolig interessant rent filmhistorisk sett. Mange nøkkelpersoner, som senere skulle danne Studio Ghibli - inkludert en ung mann ved navn Hayao Miyazaki, som jobbet som key-animatør på denne filmen - var involvert i produksjonen av Horus, og la med den mange av grunnmurene for teknikkene og temaene dagens Ghiblifilmer er tuftet på. Horus selv kan f.eks ses som en tidlig versjon av Conan (fra Future Boy Conan, ikke Robert E. Howards muskelbunt), som igjen er en forgjenger for Pazu i Laputa: Castle in the Sky. Osv. Samtidig er det utrolig artig å se hvordan filmen tydelig er et produkt av sin tid (den ble lansert i 1968), og benytter seg av filmtekniske virkemidler en nå stort sett har gått helt bort ifra (actionsekvenser redusert til stillbildemontasjer, f.eks). Filmen ble forresten også, men dens budskap om å jobbe sammen mot et felles mål, et slags symbol for sekstitallets energiske kommunister og opprørske studenter. Det er virkelig mer enn hva en kan si om de fleste tegnefilmer som blir produsert i dag! Isao Takahata selv nådde etterhvert enda høyere høyder med filmene sine, og sementerte nok ettermælet sitt først og fremst med den enormt sterke antikrigsfilmen Grave of the Fireflies. Min personlige favoritt er derimot den nesten fotorealistiske, sekstitallsnostalgiske og skamløst vakre Omohide Poro Poro.
Vel.
Jeg vet egentlig ikke om så mange andre enn meg bryr seg, men jeg ble i alle fall veldig glad når jeg endelig fikk sjansen til å se denne historiske filmen. Mer er det vel ikke å si.
Historien er et klassisk helteepos, og finner sted i et nordisk land i jernalderen. Hovedpersonen er den ungen mannen Horus, som ved en tilfeldighet blir eieren av det mytiske Solsverdet, og legger ut på leting etter sitt opprinnelige fødested etter at faren dør. Han finner ikke fødestedet, men snubler istedet over en liten landsby som står i fare for å bli utslettet av den onde isdemonen Grundewald, som Horus etterhvert tar opp kampen mot. En skjønn pike kommer selvfølgelig også på banen, her i form av den mystiske Hilda, som bærer på en mørk hemmelighet.
Dette er ikke en film en ser for historiens skyld, for den er ganske enkel og byr på få overraskelser. Horus er derimot utrolig interessant rent filmhistorisk sett. Mange nøkkelpersoner, som senere skulle danne Studio Ghibli - inkludert en ung mann ved navn Hayao Miyazaki, som jobbet som key-animatør på denne filmen - var involvert i produksjonen av Horus, og la med den mange av grunnmurene for teknikkene og temaene dagens Ghiblifilmer er tuftet på. Horus selv kan f.eks ses som en tidlig versjon av Conan (fra Future Boy Conan, ikke Robert E. Howards muskelbunt), som igjen er en forgjenger for Pazu i Laputa: Castle in the Sky. Osv. Samtidig er det utrolig artig å se hvordan filmen tydelig er et produkt av sin tid (den ble lansert i 1968), og benytter seg av filmtekniske virkemidler en nå stort sett har gått helt bort ifra (actionsekvenser redusert til stillbildemontasjer, f.eks). Filmen ble forresten også, men dens budskap om å jobbe sammen mot et felles mål, et slags symbol for sekstitallets energiske kommunister og opprørske studenter. Det er virkelig mer enn hva en kan si om de fleste tegnefilmer som blir produsert i dag! Isao Takahata selv nådde etterhvert enda høyere høyder med filmene sine, og sementerte nok ettermælet sitt først og fremst med den enormt sterke antikrigsfilmen Grave of the Fireflies. Min personlige favoritt er derimot den nesten fotorealistiske, sekstitallsnostalgiske og skamløst vakre Omohide Poro Poro.
Vel.
Jeg vet egentlig ikke om så mange andre enn meg bryr seg, men jeg ble i alle fall veldig glad når jeg endelig fikk sjansen til å se denne historiske filmen. Mer er det vel ikke å si.
