Post by sharkbait on Jan 17, 2006 22:00:57 GMT 1
Den australske lavbudsjettsslasheren og debutfilmen Wolf Creek har fått en overraskende stor del av den amerikanske kritikerstanden til å gå helt av skaftet i raseri og forferdelse i det siste. "Made me want to vomit and cry at the same time," skrev Roger Ebert, antagelig med sammenbitte tenner. Hvorfor dette intense hatet? I USA er Wolf Creek bare en av mange slashere som har kastet bøtter med blod på kinolerretene den siste tiden, men kun Greg McLeans første spillefilm har maktet å nøre opp under de helt voldsomme følelsesutbruddene. Så hvorfor? Antagelig fordi den i større grad enn andre nylige sjangerbidrag er en drivende godt laget film, som ubønnhørlig ormer seg inn under huden på en, røsker tak i nervetrådene og bruker dem som marionettstrenger på dyptliggende, primitive følelser som overstyrer de kritiske sansene. Mange kritikere reagerer med frykt og avsky på å miste kontroll.
Så hva er dette for noe, da? I korte trekk et sør-australsk riff på den etterhvert så veletablerte Texas Chainsaw Massacre-formelen, dryppende av atmosfære og uhygge, og etter sigende basert på virkelige hendelser. Filmskaperne har selvfølgelig ikke villet røpe akkurat hvilke virkelige hendelser det dreier seg om, men den mest populære oppfatningen er at det er Snowtown-mordene.
Ben, Kristy og Liz er backpackere på Australias vestkyst, fulle av liv, moro og ungdommelige hormoner. De kjøper et billig vrak av en bil, fyller den opp med seg selv, så mye øl de klarer å få plass til mellom alt campingutstyret og generelt godt humør. Klampen i bånn, retning nordover, mot Darwin og så partysentralen Cairns. Underveis bestemmer de seg for å stoppe og ta en kikk på det digre meteorkrateret i Wolf Creek. Dårlig ide! Vel tilbake fra kjempehullet i bakken vil ikke bilen starte, og de glade backpackerne er plutselig strandet og ikke fullt så glade lenger - inntil hjelp kommer i form av en lokal altmuligmann, som tilfeldigvis kommer kjørende deres vei. Mick er en trivelig kar, en original skrue av det landlige slaget, ja en riktig Crocodile Dundee, og han tilbyr seg å taue bilen deres tilbake til gården sin og få skikk på motoren igjen. Våre venner takker ja, lykkelig uvitende om hva som venter dem ved veiens ende...
Wolf Creek er en drivende godt laget film, som rett nok er riktige grimme saker, men som også i likhet med Tobe Hoopers klassiker antyder mer enn den viser. Fokus er med andre ord mer på atmosfære og stemning enn splatter. Et modent og riktig valg. Modenheten kommer også godt til syne i valget om å vie de to første tredjedelene av filmen til karakterbygging. Wolf Creek tar seg god tid med å komme til grusomhetene, men vinner på det, fordi Ben, Kristy og Liz er i bunn og grunn ganske sympatiske karakterer, og ved å ta del i ferieopplevelsene deres i den første timen lærer vi dem å kjenne, blir glad i dem og bygger opp et vell av empati for dem - som selvfølgelig gjør den siste, halvtimeslange reisen ned i helvete desto mer vond, smertefull og intens. Ironisk nok danner usedvanlig lekkert fotoarbeide en vakker ramme for faenskapen - Australias outback har aldri sett mer innbydende og vært mer avskrekkende på film enn det her!
Filmen er på ingen måte perfekt, men tråkker sjelden direkte feil (det nærmeste er vel antagelig slutten, som er litt for rask og, vel, rar), og dette er kort og godt imponerende stilsikkert - ikke minst til å være en debutfilm. Med andre ord ikke en film jeg nøler med å anbefale, det her. Så får jeg bare ta sjansen på at ikke altfor mange gidder å høre på Ebert ("If anyone you know says this is the one they want to see, my advice is: Don't know that person no more.")! Ugøy å bli helt venneløs over en australsk slasher, tross alt...
Så hva er dette for noe, da? I korte trekk et sør-australsk riff på den etterhvert så veletablerte Texas Chainsaw Massacre-formelen, dryppende av atmosfære og uhygge, og etter sigende basert på virkelige hendelser. Filmskaperne har selvfølgelig ikke villet røpe akkurat hvilke virkelige hendelser det dreier seg om, men den mest populære oppfatningen er at det er Snowtown-mordene.
Ben, Kristy og Liz er backpackere på Australias vestkyst, fulle av liv, moro og ungdommelige hormoner. De kjøper et billig vrak av en bil, fyller den opp med seg selv, så mye øl de klarer å få plass til mellom alt campingutstyret og generelt godt humør. Klampen i bånn, retning nordover, mot Darwin og så partysentralen Cairns. Underveis bestemmer de seg for å stoppe og ta en kikk på det digre meteorkrateret i Wolf Creek. Dårlig ide! Vel tilbake fra kjempehullet i bakken vil ikke bilen starte, og de glade backpackerne er plutselig strandet og ikke fullt så glade lenger - inntil hjelp kommer i form av en lokal altmuligmann, som tilfeldigvis kommer kjørende deres vei. Mick er en trivelig kar, en original skrue av det landlige slaget, ja en riktig Crocodile Dundee, og han tilbyr seg å taue bilen deres tilbake til gården sin og få skikk på motoren igjen. Våre venner takker ja, lykkelig uvitende om hva som venter dem ved veiens ende...
Wolf Creek er en drivende godt laget film, som rett nok er riktige grimme saker, men som også i likhet med Tobe Hoopers klassiker antyder mer enn den viser. Fokus er med andre ord mer på atmosfære og stemning enn splatter. Et modent og riktig valg. Modenheten kommer også godt til syne i valget om å vie de to første tredjedelene av filmen til karakterbygging. Wolf Creek tar seg god tid med å komme til grusomhetene, men vinner på det, fordi Ben, Kristy og Liz er i bunn og grunn ganske sympatiske karakterer, og ved å ta del i ferieopplevelsene deres i den første timen lærer vi dem å kjenne, blir glad i dem og bygger opp et vell av empati for dem - som selvfølgelig gjør den siste, halvtimeslange reisen ned i helvete desto mer vond, smertefull og intens. Ironisk nok danner usedvanlig lekkert fotoarbeide en vakker ramme for faenskapen - Australias outback har aldri sett mer innbydende og vært mer avskrekkende på film enn det her!
Filmen er på ingen måte perfekt, men tråkker sjelden direkte feil (det nærmeste er vel antagelig slutten, som er litt for rask og, vel, rar), og dette er kort og godt imponerende stilsikkert - ikke minst til å være en debutfilm. Med andre ord ikke en film jeg nøler med å anbefale, det her. Så får jeg bare ta sjansen på at ikke altfor mange gidder å høre på Ebert ("If anyone you know says this is the one they want to see, my advice is: Don't know that person no more.")! Ugøy å bli helt venneløs over en australsk slasher, tross alt...