|
Post by gbang on Mar 27, 2006 13:11:48 GMT 1
David Cronenbergs siste film lover godt den første lille timen. Tidvis er det en ganske skremmende og bortimot genial beskrivelse av amerikansk småbyliv med en urovekkende undertone som kanskje bare David Lynch kunne gjort bedre. De moralske spørsmål rundt vold som problemløser virker å sette seg ganske godt, både gjennom Viggo Mortensens hovedperson, Tom Stall og hans tenåringssønn. Da man også skjønner at det hviler en skyldtung fortid over Tom (eller gjør det det?) vekkes interessen for at denne historien om vold kanskje kan ha noe for seg. Småbyen virker å verge over sine egne og den lystige stemningen i Toms kafeteria, men et eller annet er urovekkende galt. Slik fungerer filmen fint i en time, og den gruvekkende volden virker akkurat så malplassert, og så tilfeldig, at man kan rope "Kjør debatt!" Men så endrer historien seg til å bli et rent hevntokt. Tom reiser av gårde for å gjøre opp med sin "fortid" og trusselen mot familielivet ("The American Way of Living"), og det er her både historien og Cronenberg ikke treffer doskåla, men leggen. William Hurt som hans bror overspiller så til de grader storbygangsteren at det nesten blir pinlig. Og volden blir grafisk, ekkel og underminerer alt av min interesse og filmens tidligere spørsmål. Dette er ikke originalt. Det er heller ikke spesielt intelligent. Om dette beror på tegneserien filmen er basert på eller lemfeldig behandling av materialet fra Cronenbergs side aner jeg ikke. A History of Violence føyer seg uansett ikke spesielt godt inn i Cronenbergs filmografi selv om trusselen mot mennesket er oss selv, våre egne kropper og vår egen angst for hva som skjuler seg under overflaten. A History of Violence får stort plusspoeng for et godt og interessant utgangspunkt, men kræsjlander hardt og unødvendig på en tydelighet og forspilte sjanser. At denne filmen i det hele tatt har oppnådd så høy aktelse hos enkelte er mer enn jeg kan fatte.
|
|
|
Post by TMwtP on Mar 27, 2006 13:16:15 GMT 1
Dette tror jeg er den første anmeldelsen jeg har lest som er noenlunde i tråd med min egen mening! Jeg postet den her i sin tid, men jeg innrømmer at jeg ble litt usaklig. Renny Harlin-sammenligningen var vel å gå langt, jeg innrømmer det.
|
|
|
Post by djtokyoboogie on Mar 27, 2006 13:51:24 GMT 1
Jeg var i overkant positiv til denne når jeg var ferdig med å se den, og begynte å sammenligne den med Sexy Beast og jeg vet ikke hva. Ser i ettertid at den slutten er i overkant og er med på å trekke ned helhetsinntrykket.
Det som kunne blitt en avslutning verdig Forest Whitakers opprydding mot slutten av Ghostdog, eller nettopp brekket i Sexy Beast, føles unødvendig. Er litt uenig i at William Hurt overspiller veldig, men helt enig at det føles noe unødvendig og at vår venn Tom kunne holdt seg for god til å reise tilbake og plutselig bli Charles Bronson (vel, nesten).
Det jeg synes fungerer veldig bra er den nevnte småbygreia og undertonen. Samtidig gjør Viggo Mortensen en flott prestasjon, og forvirringen er total den første halvdelen av filmen. Ed Harris er som vanlig bra.
Er heller ikke helt enig i at volden nødvendigvis skifter karakter mot slutten, det er heller det som skjer som er problemet. Det går fra å være tilfeldig, malplassert vold som virker totalt fremmed på resten av omgivelsene. Det er dette som absolutt er filmens styrke. Skjønt vi er enige i at når det går over i excecution-style blir det teit, men at volden blir mer grafisk er jeg ikke helt enig i. Når det faller sånn igjennom som det faktisk gjør på slutten, har det vel egntlig ingenting å si. For da blir plutselig voldstemaet druknet i sitt eget blod rett og slett.
Så da er vi enige da? Flott!
|
|
|
Post by gbang on Mar 27, 2006 13:59:14 GMT 1
Så da er vi enige da? Flott! Høres nesten sånn ut gitt! Jøss ;D
|
|
|
Post by TMwtP on Mar 27, 2006 15:23:48 GMT 1
Syns det var en bra oppsummering fra djs side.
|
|
|
Post by sharkbait on Mar 29, 2006 23:03:07 GMT 1
Filmen har vel mer eller mindre blitt utmerket oppsummert og plukket fra hverandre her allerede, men jeg vil tilføye en ting: jeg opplevde ikke Toms reise til Philadelphia som motivert av noe ønske om hevn. Jeg fikk tvert imot aldri følelsen av at han dro dit av andre grunner enn et ønske om å slutte fred - noe han da også sier eksplisitt. Når ting sklir ut i orgie av vold er det ikke fordi Tom er ute etter hevn, men simpelthen selvforsvar. Men drapsmannen fra fortiden ligger jo fremdeles latent i ham - som vi har sett opptil flere ganger tidligere - og selvforsvaret fremstår dermed kanskje som mer rått og brutalt enn hva et "vanlig" selvforsvar ville vært. De to siste drapene er vel kanskje mer aktive drap enn selvforsvar, men på det punktet har situasjonen uansett eskalert så mye at Tom neppe har særlig mye valg.
Dette partiet av filmen er likevel, som alle her har påpekt allerede, langt svakere enn alt som har kommet før det. Filmen viser virkelig pulp-tegneserierøttene sine her. Men likevel makter den å hente seg voldsomt inn igjen i de siste minuttene med middagsbordscenen, synes jeg. En flott sekvens der ord er helt overflødige.
|
|
zann
Junior Member
Posts: 64
|
Post by zann on Mar 29, 2006 23:56:20 GMT 1
Men hviler ikke gbangs kritikk mot filmen på en antagelse om at den problematiserer vold? Jeg for min del tror ikke Cronenberg er så veldig interessert i vold i seg selv som tema. For meg er "A History of Violence" en nærmest klassisk Cronenberg-fortelling som handler om dualiteten i menneskesinnet og det kantianske skillet mellom kropp og sjel, her eksemplifisert ved kontrasten mellom Toms idylliske forstadsliv og det mørke og uhyggelige fundamentet dette er basert på. Kan man kanskje si at den pulpaktige og brutale siste halvdelen er Cronenbergs måte å la selve filmen akseptere dette mørket, på samme måten som Tom og hans kone selv gjør?
Og ja, jeg synes dette er et av de store høydepunktene fra 2005. Ingen gjør iskald misantropisk presisjon bedre enn gode gamle Cronenberg.
Forøvrig visste ikke Cronenberg at manuset var basert på en tegneserie da han først ble presentert for det, og serien skal være veldig forskjellig fra filmen, både tematisk og estetisk.
|
|
|
Post by gbang on Mar 30, 2006 8:31:17 GMT 1
En dissent! Med gode poenger, som jeg er totalt uenig i. Da mener du at vold ikke er en viktig del av verken filmen eller Jeg er heller ikke spesielt interessert i vold i seg selv, og ei heller her hvor det blir brukt på en uoriginal og forenklende måte for å få fram ensidige poenger. Uansett om man velger så filmen som en utforskning av menneskesinnets natur, eller en langmann rett i trynet på USA så er det likevel en alt for enkel løsning som verken beror på Cronenbergs styrke som regissør eller en bemerkelsesverdig fortelling. Sorry!
|
|
|
Post by djtokyoboogie on Mar 30, 2006 11:32:47 GMT 1
Jeg er heller ikke spesielt interessert i vold i seg selv, og ei heller her hvor det blir brukt på en uoriginal og forenklende måte for å få fram ensidige poenger. Uansett om man velger så filmen som en utforskning av menneskesinnets natur, eller en langmann rett i trynet på USA så er det likevel en alt for enkel løsning som verken beror på Cronenbergs styrke som regissør eller en bemerkelsesverdig fortelling. Sorry! Vold på film er et tema for evigheten og vi har vært inne på hevn før, en diskusjon jeg akter å la ligge. Når det gjelder volden i denne filmen, er jo den en viktig del av historien. Samtidig er det et poeng at volden i seg selv, altså den fysiske handlingen, ligger i bakgrunnen i selve historien; Tom Stall har skapt et nytt liv - fortiden innhenter ham. Det faktum at han er en ganske så habil drapsmann, styrker historien i mine øyne. Jeg liker også den presise og realitiske volden. God koreografert vold er kult. Uansett. Tilbake til det jeg egentlig skulle si. Jeg velger personlig å se volden som en del av historien, og derfor blir ikke filmen i mine øyne et innslag i noen voldsdebatt. Mulig jeg er blåøyd. I motsetning til gbang synes jeg derfor ikke volden får frem noen billige poenger i det hele tatt. Jeg velger å se filmen på denne måten, fordi jeg ikke håper at for eksempel scenen hvor sønnen blir voldelig skal være en slags "vold-avler-vold"-pekefinger. Da hadde jeg seriøst blitt skuffet. Ellers enig med sharkbait, sluttscenen redder noe av inntrykket.
|
|
|
Post by gbang on Mar 30, 2006 11:54:20 GMT 1
For så vidt enig, men jeg ser ikke at poenget med det i denne filmen fungerer slik jeg antar det er ment - som et innlegg i en voldsdebatt, eller et forsøk på beskrive en menneskelig natur. Det hele blir for enkelt, basert på ren tydelighet og nok et forsøk på å hamre inn poenger som i all evighet egentlig ikke forteller noenting. Dessuten mener jeg vel at koreografien i denne filmen er relativt slett og ikke ment å være på den estetiske siden av skalaen. Men jeg antar at vi ser filmen med forskjellig utgangspunkt. Uansett ser jeg ikke helt hvordan du får dette til å gå opp:
Og scenen med sønnen, som forøvrig spiller veldig bra, er definitivt den siste scenen i filmen som forsøker å fortelle noe annet enn "vold-avler-vold".
|
|
|
Post by djtokyoboogie on Mar 30, 2006 12:21:37 GMT 1
Uansett ser jeg ikke helt hvordan du får dette til å gå opp: Jeg ser at det var litt klumsete sagt. Det jeg mente var at det er andre ting i historien som fanger min interesse mer enn motivene for volden. Det er forandringene hos karakterene som virkelig er interessant. At disse stort sett vises gjennom at de tyr til vold eller på andre måter blir voldelige, ser jeg som et tematisk grep; at man uttrykker dette gjennom volden. Det synes jeg ikke er et billig poeng, men en forutsetning for historien. Som du sier, vi har vel forskjellige utgangspunkt. Og vi som var så enige...
|
|
|
Post by svankmajer on Apr 1, 2006 15:15:23 GMT 1
Personlig tror jeg ikke volden i A History Of Violence har noe med en voldsdebatt å gjøre nødvendigvis. Den grafiske volden og all fascinasjon for blod og gørr er mer Cronenberg sin sedvanlige måte å uttrykke seg på filmatisk. Det er noe som går igjen i de fleste filmene hans. Kan være enig i at det er noe veldig forenkelt over både vendepunktet og forklaringen av menneskets natur, men paradoksalt nok var det akkurat det jeg likte med filmen. Fordi jeg tror det er noe av meningen også. Særlig trappesexscenen var jo utrolig morsom. Er kvinner egentlig sånn? Hun hater han tilsynelatende, men hans voldelige og dominerende natur gjør at hun tydeligvis vil ha sex med han likevel, før hun sparker han vekk igjen. Jeg tror Cronenberg mer enn noe prøver å provosere oss til å spørre oss selv om vi egentlig tror på dette. Er vi så enkle og primitive?
I så måte trekker jeg en parallell til Orson Welles sin Citizen Kane, som også prøvde å forenkle hele Kane-karakteren og mennesket til at det skulle være et lite akebrett han aldri fikk som gjorde han til den han ble. Publikum må tenke selv. Blir forklaringen for tynn, eller kan vi godta denne forklaringen?
|
|
|
Post by gbang on Apr 1, 2006 16:09:42 GMT 1
Misforstå meg rett, jeg liker Cronenberg normalt sett jeg og har vel sett alt for mange av filmene hans egentlig. En av mine favoritter, bortsett fra den åpenbare Videodrome, er Dead Ringers hvor karakterene er en god del mer komplekse enn de er her. Jeg tror likevel en del er altfor velvillig innstilt til A History, og det er ingen elendig film. Jeg tror det er mye tilskuere som her leser for mye inn i filmen. Som er litt for velvillig innstilt til Cronenbergs tidligere tematikk, og der Cronenberg tidligere har etterlatt meg med sterke opplevelser og makaber undring føler jeg ingenting av det i forhold til A History of Violence.
På denne måten kan man lese alle godhjertede meninger eller sterke teorier inn i det laveste søppel og få det til å bli gull. Det har jeg ingen tro på.
|
|
zann
Junior Member
Posts: 64
|
Post by zann on Apr 1, 2006 16:47:47 GMT 1
Hvorvidt jeg klarer å lese ting inn i en film er et av kriteriene for om jeg synes det er søppel eller ikke, så her må jeg si at jeg ikke helt skjønner hva du mener.
Når det gjelder sexscena i trappa ser jeg på den som et bilda på at kona til Tom aksepterer og spiller med på de mørke understrømmene i personligheten hans og livet deres. I scena før aksepterer hun livsløgnen ved å lyve til sheriffen - den brutale sexscena blir da for meg bare en forsettelse og en bekreftelse på resignasjonen hennes.
Jeg vil også si at den pulpaktige vendinga filmen tar kan sees på som en strategi for å underminere publikums forventinger til filmen i forhold til sjangerkonvensjonene den spiller på. "A History of Violence" er en slick hevnthriller som bryter forventingene vi har til slike filmer, akkurat som horrorfilmene til Cronenberg egentlig ikke er horrorfilmer.
|
|
|
Post by gbang on Apr 1, 2006 17:24:59 GMT 1
Dere argumenterer godt for deres syn her. Jeg synes rett og slett ikke A History of Violence er en spesielt god, spennende eller original film. Aller minst synes jeg den er en god Cronenberg-film. Den er ikke helt uten meritter, som jeg påpeker i min anmeldelse, og deler av filmen er meget god. Mitt problem er bare at den troner øverst på mange årslister og at flere mener at den burde ha kassert inn Oscar (og spekulasjoner rundt Cronenbergs nasjonalitet som grunn for hvorfor ikke). Jeg kan ikke gjenta mange nok ganger (selv om jeg begynner å bli litt lei nå) at filmens siste halvtime er lite original, lite oppsiktsvekkende og ja, ikke spesielt tankevekkende. Den er et streit, dårlig koreografert sådan, gangsteroppgjør som ikke tilfører noe som helst til en begynnende spennende historie. Om man absolutt vil lese denne filmen inn i Cronenbergs filmografi så værsågod. Jeg mener uansett det er et skritt i gal retning og at AHistory of Violence kun gir et skinn av å være noe annet enn en historie med en forenklet løsning.
|
|